• Pål Nes

Hyrdebrev fra den Nordiske Bispekonferanse - søndag 17. oktober 2021

Kjære kristne!

Denne søndagen markerer starten på en prosess som berører alle katolikker. “Pave

Frans”, får vi høre, “innbyr hele Kirken til å ta stilling til synodalitet.”1 Begrepet

“synodalitet” har fått stor oppmerksomhet i det siste. Det brukes for å motivere tiltak som

nærer håp hos noen, uro hos andre. Hva står ordet for? Det er et todelt, gresk ord. Prefikset

syn- [συν] er en preposisjon som betyr “med” eller “sammen med”. Vi gjenkjenner det fra

“sympati”: åpenhet for å dele andres smerte. Substantivet hodos [ὅδος] betyr “en vei”. En

synodos er, med andre ord, “en vei man følger sammen”. Det står for fellesskap i fremgang

mot et felles mål. Det ligger ingen egenverdi i bare det å være underveis. Veien må føre

frem til noe eller noen. Vi må vite hvor hen vi beveger oss.


Kirkens storartede skjønnhet åpenbares når vi kristne lever sammen på denne

måten; når vi gjør Veien som Kristus traserte for oss, konkret og troverdig; når vi utgjør,

ifølge et vakkert uttrykk i Tredje Eukaristiske Bønn, en forsamling “som er på

pilegrimsferd her på jord”, tuftet på tro og kjærlighet, i enhet med hverandre, i enhet med

våre hyrder, gledestrålende på vei til vårt himmelske fedreland, hvor vi endelig skal se

Herren som han er (1 Jn 3:2), hvor Gud for evig skal bli “alt i alle” (1 Kor 15:28).


Hvor befinner vi oss nå i pilegrimsferden fokusert på Jesus Kristus? Hva hindrer

vår fremdrift? Hva nærer den? Spørsmålene ligger ved hjertet av vår synodale prosess.


For å skjerpe vår tanke og nære vår lengsel, har vår Hellige Far betrodd hele Kirken

en vakker bønn, kjent som Adsumus. Bønnen har røtter som strekker seg tilbake til 500-

tallet. En versjon av bønnen ble bedt av Konsilfedrene før hver forsamling av Det annet

vatikankonsil. Den lyder slik: Vi står for ditt åsyn, Hellige Ånd, forsamlet i ditt navn, med deg alene som vår

leder. Vi ber deg: Kom og bo i våre hjerter. Lær oss veien vi må gå, vis oss hvordan

vi kan følge den. Vi er syndige og svake. La oss ikke forårsake kaos. La ikke

uvitenhet føre oss på ville veier; la ingen forutinntatthet styre vår handling. La oss

finne vår enhet i deg, slik at vi kan ferdes sammen mot det evige liv og aldri forlate

sannhetens og rettferdens vei. Det ber vi deg om, du som virker på ethvert sted og

til enhver tid, i enhet med Faderen og Sønnen, fra evighet til evighet. Amen.


Vi har altså et klart program. Vi skal bli Den hellige ånds templer, slik at Kirken kan være

et verdig tabernakel for Guds herlige, frelsende nærvær. Vi skal holde blikket rettet mot

målet vi er kalt til å nå — enhet med Gud i de helliges samfunn til evig liv. Vi skal følge

veien som leder oss til denne hellighet, bevisst at vi har en tendens (syndere som vi er) til å

forårsake ondskap og splittelse; derfor ber vi Herren om å omvende oss. Vi skal elske

sannheten og sette den foran enhver tanke på bekvemmelighet eller status. Vi skal søke

vår enhet i Kristus og ikke i noe eller noen annen, ved å sette vår lit til ham som har lovet å

være hos oss “like til verdens ende” (Mt 28:20).


Det er lett å komme med idéer om hva andre bør gjøre for å svare på Kristi kall

gjennom Kirken: å fokusere på mennesker, strukturer og skikker som irriterer oss eller som vi anser som ubrukelige. Det er noe vi alle gjør hele tiden. Men det er ikke slik vi bidrar til

en synodal prosess. Det som teller, er at vi spør seg selv: Hvordan bidrar jeg til å bygge

opp Kirken i kjærlighet og enhet? Er jeg trofast mot Kristi bud? Er jeg gjenkjennelig som en

Jesu disippel? Former evangeliet mitt liv og mine menneskelige forhold? Er jeg én som

bygger broer eller én som stenger dører? Salige Moder Teresa av Calcutta ble engang spurt

hva som må endre seg i Kirken. Hun svarte på flekken: “Jeg må endre meg”. Så vendte hun

seg mot sin samtalepartner og la til (med et smil, kan vi gå ut fra), “og du også”. Lar vi

oss omvende og forvandle sammen, blir Veien vi deler, en fruktbar, glederik Vei. Da sleper

vi oss ikke avgårde; nei, da vandrer vi med glød, med hjerter utvidet av Kristi kjærlighet.


Brødre og Søstre, la oss bruke denne sjansen til å fordype vår tro, styrke vårt håp,

gjøre vår kjærlighet virksom. Tertullian, som levde på 200-tallet, forteller at ikke-troende

den gang så på de kristne og utbrøt, vantro: “Se hvor de elsker hverandre!” Det må også

være vårt forsett å leve slik: å gjøre Guds kjærlighet synlig. Dette er vårt grunnleggende

apostolat. Vår tro lar seg ikke begrense til en modell for et fullkomment samfunn basert på

rettferd og fred, til en liste med probate svar på livets store spørsmål. Vår tro handler om

et liv forvandlet i Kristus, frelst fra syndens velde, hvis sold er døden, et liv som er opplyst

av håpet på oppstandelsen.


Siden Kirken her i Norden er så liten, er synodalitet noe vi kjenner godt i praksis,

noe vi verdsetter. Det er innlysende at vi, i dagliglivet, må bære, støtte, oppmuntre (og

iblant, i kjærlighet, rette på) hverandre i løpet av vår jordiske pilgrimsferd. For å hjelpe oss

til større fremskritt, har Den hellige stol gjort ulike ressurser tilgjengelige på siden

www.synod.va. Her finner vi et vell av inspirasjon. Men for at hver av oss fullt og helt

blir del av prosessen, slik vår Hellige Far ønsker, må vi først og fremst følge kallet som

runget ved Veiens begynnelse: “Omvend dere og tro på evangeliet!” (Mk 1:15). Det er en

forutsetning for synodalitet i noen som helst form. For som vi leser De tolv apostlers lære, en

ærverdig tekst fra oldkirken: “Der finnes to Veier, en Livets Vei og en Dødens Vei, og det er

stor skilnad på disse veiene.”5 Det er viktig å skille dem fra hverandre tydelig. Det er

viktig å velge riktig, for slik å hjelpe andre også til å velge livet og til ikke å falle slapt til ro

i dødens skygge (jfr. Lk 1:79). La oss, når vi nå spenner beltet om livet og begir oss av sted,

påkalle Kristi velsignelse over hverandre. Han er vår Vei, vår Sannhet, vårt Liv. La oss

følge ham, Lammet som er vår Hyrde, hvor som helst han går (jfr. Åp 7:17, 14:4).


Biskop Czeslaw Kozon, København (formann), Anders Kardinal Arborelius OCD, Stockholm

(viseformann), Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg, Oslo, Biskop David Tencer OFMCap, Reykjavik,

Biskop Berislav Grgić, Tromsø, Biskop Erik Varden OCSO, Trondheim, Biskop Peter Bürcher, Biskop em. Reykjavik, P Marco Pasinato, Stiftsadministrator Helsinki.