• Pål Nes

Denne nylig-saligkårede brukte sitt korte liv på å elske de fattige og marginaliserte

Av Hannah Brockhaus

Oversatt av Augst og Marta Wade


Vatikanstaten, Okt 25,2021/12.00



Den katolske kirkes nyeste saligkårede er Sandra Sabattani, en 22-åring som viet livet til å hjelpe de fattige og funksjonshemmede før hun ble drept av en forbikjørende bil i 1984.


Hun ble saligkåret den 24. oktober i katedralen i Rimini, Nord-Italia. Saligkåringsmessen som egentlig var satt til juni, 2020, ble feiret av kardinal Marcello Semeraro, prefekten for helligkåringskongregasjonen.


Sabattinis hellighet bestod i å «åpne seg selv for å dele med de trengende. Hun gav hele sin unge, jordlige eksistens til ved å tjene Gud med entusiasme, enkelhet og dyp tro,» sa Semeraro under Messen.


Den unge kvinnen «var gjestfri mot dem som trengte det, uten å dømme, fordi hun ville formidle Guds kjærlighet,» la han til.


Det var på vei til et møte med Pave Johannes XXIII-kommuniteten at den unge medisinstudenten nettopp hadde gått ut av et kjøretøy med en venninne, og de ble truffet av en bil. Hun ble hastet til sykehuset og tilbragte tre dager i koma, før hun døde den andre mai, 1984.


Tre dager før ulykken skrev Sabattani i dagboken sin at: «det ikke er mitt, dette livet som utvikler seg, som drives av en jevn pust som ikke er min egen, som levendegjøres av en fredfull dag som ikke er min egen. Det er ingenting i denne verden som er ditt.»


«Dette må du innse, Sandra!» fortsatte teksten. «Det hele er en gave som ‘Giveren’ kan gripe inn i når og hvordan han ønsker. Ta vare på denne gaven som er gitt til deg, gjør den skjønnere og fyldigere for når tiden kommer.»


Sandra Sabattani vokste opp langs den Italienske kysten mot Adriaterhavet. Hun ble døpt dagen etter fødselen den 20. august, 1961. Da hun var fire år gammel flyttet familien hennes til Rimini. Det gjorde de for å sogne til en menighet ledet av onkelen hennes, som var katolsk prest. Hun utviklet kjærlighet for Herren mens hun ennå var et ungt barn, og bar ofte en rosenkrans med én dekade i sin lille hånd.


En leirleder husket tilbake til tiden da hun var syv år gammel og sa: «jeg så henne ofte da når hun alene gikk inn i kapellet, med en dukke i den ene hånden og en rosenkrans i den andre. Hun knelte på den bakerste benken og bukket med det lille hodet sitt. Hun ble der en stund, og så gikk hun glad og fornøyd tilbake til resten av gruppen.»


Mens hun gikk på barneskolen ble Sabattini ofte funnet i kontemplasjon foran tabernakelet, selv midt på natten.


«Hun stod opp grytidlig, kanskje i mørket, for å meditere alene foran Det allerhelligste sakramentet, før de andre kom til kirken,» mintes onkelen hennes, pater Giuseppe Bonini.


«Fra ett til to på natten, på årets første dag, var hun foran Jesus i tilbedelse. Hun elsket å be sittende på bakken, som et tegn på ydmykhet og fattigdom.»


I tillegg til å gjøre det bra på skolen, likte Sabattini å male, spille piano og å løpe på bane.


Tolv år gammel møtte hun pater Oreste Benzi. Han grunnla gruppen ‘Pave Johannes XXIII-kommuniteten’, som vektlegger tjeneste for de fattigste og svakeste i samfunnet. Sabattini følte kallet til å delta i aktivitetene deres og hjelpe folk i nød. I 1974 deltok hun i en tur til Dolomittene, en fjellkjede i Nordøst-Italia, der tenåringer ledsager folk med funksjonshemninger. Tiden hun brukte i naturen og på å hjelpe de med funksjonshemninger gjorde et stort inntrykk på Sabattini, som fortalte dette til moren sin etter turen: «Vi brakk ryggene våres, men dette er mennesker jeg aldri skal forlate.»


Da hun gikk på videregående, fortsatte hun å være frivillig med Johannes XXIII-kommuniteten og hjelpe de fattige, også med egne sparepenger.


I en periode bodde hun også i en av kommunitetens hjem, der medlemmene ønsket de marginaliserte og funksjonshemmede velkommen.


«Jeg kan ikke kreve at andre tenker som jeg, selv om jeg mener at det er riktig,» skrev hun i dagboken sin da hun var 16. «jeg kan bare la dem kjenne gleden min.»


Hun møtte Guido Rossi da hun var 17 år gammel. De ble kjærester året etter, og på deres første stevnemøte tok Sabattini ham med seg til en gravplass, så de kunne besøke gravene til mennesker som er glemt bort.


De deltok i Johannes XXIII-kommunitetens ungdomsgruppe sammen. Fire år inn i parforholdet, skrev Sabattini at et parforhold er «noe som er integrert i kall.»


«Det jeg erfarer av tilgjengelighet og kjærlighet til andre er det samme jeg erfarer for Guido. Det går som det samme, på samme nivå, skjønt med noen forskjeller,» skrev hun i dagboken.


Etter hun ble uteksaminert fra den vitenskapelige, videregående skolen med suverene karakterer var Sabattini delt mellom å enten umiddelbart reise til Afrika for å være misjoner eller å ta fatt på medisinstudiet.


Men ved hjelp av sin åndelige veileder bestemte Sabattini å starte medisinstudiene ved Universitetet i Bologna. Hun drømte om å få tjene på en medisinsk misjonsreise i Afrika.


I sommeren 1982 ble Italia preget av narkotika-problemer og den 21-år gamle medisinske studenten begynte å jobbe frivillig i en kommunitet for rusavhengige.


Året før hadde hun skrevet dette i dagboken: «Sandra, elsk alt du gjør. Elsk dypt de minuttene du lever, som du tillates å leve. Prøv å føle gleden i dette nærværende øyeblikket, uansett hvilket øyeblikk det er, for å aldri gå glipp av sammenhengen.»


Sabattini var med kjæresten sin, Rossi, og en annen venn da hun ble påkjørt den 29. april, 1984, på formiddagen.


I begravelsen hennes sa pater Benzi at: «Sandra har gjort det Gud sendte henne for å gjøre. Verden er ikke delt i godt og ondt, men mellom dem som elsker og dem som ikke elsker. Og Sandra, vet vi, elsket svært mye.»


Sabattini ble erklært ærverdig av pave Frans 6. mars, 2018, og et mirakel oppnådd gjennom hennes forbønn ble bekreftet i oktober 2019, som banet vei for saligkåringen hennes.


0 kommentarer